Snart blir vi en familie på 5 :)

Det er bare 7 uker igjen til termin. Tiden har gått så utrolig fort og det er like før vi får hilse på lilletrollet i magen. 

Starten på svangerskapet var akkurat som ventet: TUNGT! Til tross for de plagene som kommer på slutten av svangerskapet så kan det aldri bli verre enn i starten. En kropp gjennomsyret av trøtthet, slapphet og kvalme. Som noen så fint beskrev det, en kropp som bærer bly. Det føltes tungt å bare sitte. Jeg orket ikke å knipse bilder av barna, som jeg stadig gjør. Orket ikke åpne opp den nye laptopen jeg fikk i julegave. Ikke før i februar/mars orket jeg å åpne den. Så den kraftige halsbrannen jeg hadde i natt, kombinert med nattlig dårlig nattesøvn og tungpusthet er bare barnemat i forhold til hva det har vært. 

Attpåtil skulle man jo skjule dette i starten. Min svigermor var sikker på at jeg gravid fordi jeg så så blek og syk ut. Jeg nektet. Hun ble redd og sa jeg måtte komme meg til å legen å sjekke om alt var som det skulle med meg. Jeg prøvde å late som jeg hadde en viss form for energi. Hvis jeg skulle møte venner eller familie, lå jeg på sofaen og ladet først slik at jeg kanskje kunne trompe i meg en halv kopp kaffe eller et lite kakestykke på cafe uten å måtte løpe på do for å kaste opp etterpå.

Velvel, det er historie. Glad det er over, men er det ikke merkelig hvor vemodig det kan være likevel. Aldri mer! Jeg visste jo at det var en god grunn til at jeg var i så elendig form, og da var det jo greit. Jeg visste at det var midlertidig.  Det er vemodig, fordi jeg aldri aldri mer skal være gravid igjen. 3 barn holder for oss. Jeg vet at man aldri skal si aldri, men i dette tilfellet blir det slik og vi er fornøyd med det.

Ellers har svangerskapet vært upåklagelig. Formen har vært fin fra 2. trimester og utover. Ikke plaget med bekkenløsning, kun noen få uker i 2. trimester. Det er de små vanlige plagene nå mot slutten, men nå vet nå jeg jo at det ikke er lenge igjen, så jeg kan leve med det. 

Vi er heldige som har to friske, flotte barn fra før av og vi er heldige som venter enda et lite barn. Våre to første kom tett. Nå føles det som vi venter en attpåklatt selv om det vår yngste "bare" er 3.5 år.

Alt etter hvilken type baby jeg får (skrike eller sove), så kan det jo hende jeg kan bruke noe av permisjonstiden til å blogge igjen. Har jo ikke akkurat vært noen prioritet.  Jeg krysser fingrene for at det blir kort tid til neste blogginnlegg.

Until then: GOD SOMMER!!! :)

Legger ved et ultralydbilde av lilleknøtt

Ultralydbilde fra uke 14/15. Ble tatt den private ultralydklinikken "På vei" i Bodø. Synd at de har lagt ned, jeg som hadde gledet meg sånn til å se babyen på 3D. Slik ble det altså ikke denne gang. Jeg kan allerede på dette bilde se at nesen er veldig lik storesøster sin nese.